Tilknytning - viktigst av alt?

Hvorfor bør du lære deg noe om dette? Det er vel mest relevant for nybakte foreldre? Tja, det er superaktuelt for dem, men det er like aktuelt for alle andre – vi har nemlig en egen tilknytningsstil alle sammen, og denne stilen preger våre relasjoner til andre mennesker, særlig de som betyr aller mest for oss, hele livet igjennom. Når vi kan litt om dette er det enklere å øke forståelsen for andre og for oss selv, og det kan i neste omgang øke trivselen i de nære relasjonene våre - som barn av våre foreldre, som kjærester, ektefeller, bestevenner, og som foreldre for egne barn.

Hva er tilknytning?

Tidligere mente mange at den sterke tilknytningen barnet som oftest hadde til mor skyldtes at hun hadde maten i puppen. I 1958 gjorde imidlertid en som heter Harlow en kjent studie av rhesus aper, hvor han oppdaget at "contact comfort" var viktigere enn "nurture". Enkelt og greit: kosen var det som gjaldt! Selvfølgelig måtte behovet for mat dekkes, men så fremt de søte, små apene var mette prioriterte de å tilbringe tid sammen med en myk og behagelig bamsemor fremfor en bamsemor av metall med mat. Dette ble startpunktet for en enorm mengde forskning på det vi nå kaller tilknytning. Mary Ainsworth og John Bowlby er kjente navn, de to la grunnlaget for moderne tilknytningsteori.

”Det er ikke puppen som er viktigst!”

Tilknytning er et sterkt følelsesmessig bånd mellom to mennesker. Først mellom menneskebarnet og den primære omsorgspersonen, og senere i livet mellom kjærester eller ektefeller. Når man har blitt voksen er det nemlig ofte partner som er den primære omsorgspersonen; den som skal dekke dine følelsesmessige behov. Disse menneskene, de aller nærmeste, aktiverer tilknytningssystemet i hjernen. Det er systemet som skal sørge for at vi ikke blir forlatt av dem som skal passe på oss. Derfor er akkurat disse relasjonene annerledes – vi føler, tenker og oppfører oss litt annerledes enn vi gjør med andre folk.

Tilknytning er et medfødt og grunnleggende biologisk behov. Det er ingen andre dyr som er så hjelpeløse som menneskebarn. Vi er totalt avhengige av å bli passet på i flere år, vi trenger altså omsorgspersoner som vil stille opp over lang tid og som føler sterkt for oss. Noe av det viktigste som skjer i tilknytningsrelasjonen er at den voksne gir barnet kjærlighet og omsorg kun fordi de er til, og hjelper barnet til å regulere sine følelser på en god måte.

Den følelsesmessige kontakten mellom barn og omsorgsgiver kommer forut for utviklingen av både selvbilde og språk - den former vår utvikling fra dag én og legger på et vis grunnmuren for alt som skal komme senere. Den påvirker hvordan vi forstår og håndterer følelser, hvordan vi forstår oss selv og vår egen verdi, og ikke minst; hvordan vi forstår relasjoner til andre og hva man kan forvente av dem. Disse tidlige oppveksterfaringene resulterer på en måte i en slags indre ”blueprint” av oss selv i verden, som vi tar med oss videre. Sånn sett er det ganske uforståelig at vi, som samfunn, ikke bruker mer ressurser på foreldreveiledning i svangerskap og spedbarnstid. Å investere i barn og foreldre, er å investere i folkets psykiske helse, og en lysere fremtid.

Temperament + oppdragerstil = tilknytning?

Man antar at tilknytningsstilen et barn utvikler er resultat av temperamentet barnet er født med (dvs. hvor følsom babyen er for stimuli, om den roer seg lett, gråter mye eller lite, spiser og sover regelmessig eller uregelmessig, mye eller lite) og foreldrenes oppdragerstil. Oppdragerstilen påvirkes selvfølgelig av foreldrenes bakgrunn, personlighet og psykiske helse. Hva slags forventninger folk har til det å være foreldre, og kunnskapen de har om barneoppdragelse, kommer stort sett fra deres egen oppvekst - få har tatt kvalitetssikrede kurs i å oppdra barn. Det er liksom noe man bare skal kunne helt av seg selv, fordi det er naturlig. I praksis er det likevel ikke sånn at alle har naturtalent for å være foreldre - og det kan ikke anses som en selvforklarende jobb, når så mange barn i dagens samfunn sviktes.

Den autoritative foreldrestilen henger sammen med trygg tilknytning og god psykisk helse - det innebærer mye sensitivitet og varme, men tydelig grensesetting og tydelige krav

Den autoritative foreldrestilen henger sammen med trygg tilknytning og god psykisk helse - det innebærer mye sensitivitet og varme, men tydelig grensesetting og tydelige krav

Den voksnes personlighet og psykiske helse spiller inn, og matchen mellom barnet og den voksne kan være mer eller mindre god. Dersom man er følelsesmessig stabil, fleksibel og optimistisk av natur er det f. eks litt enklere å ta vare på et barn med et krevende temperament (en tass som skriker veldig mye, ikke responderer noe særlig på byssing, spiser til alle døgnets tider, og sover veldig lite) enn det er for en forelder som er mer sårbar for stress, selvkritisk og pessimistisk. Eksempelvis kan en mor som har en tendens til å tolke andres atferd negativt, tolke barnets skrik som bekreftelse på hennes manglende evner som mor, og det kan prege hennes generelle stressnivå og evne til å yte omsorg. Et barn med krevende temperament trenger imidlertid ikke mindre stabilitet, det er heller omvendt. Sånn sett er det viktig å være flink til å be om hjelp, råd og avlastning når man er nybakte foreldre og kjenner behov. Foreldre med god psykisk helse er noe av det aller viktigste for et lite barn - og, som så mange glemmer i den moderne, vestlige verden:

”It takes a village to raise a child”

Ulike tilknytningsstiler

Forskeren Mary Ainsworth studerte tilknytning og fant ut at 4 stiler var ganske tydelige. Kort fortalt studerte hun det ved å plassere barn og mødre i en situasjon hvor moren på et tidspunkt forlater barnet med en fremmed, for så å komme tilbake litt senere: "the strange situation".

  • Barn med Trygg tilknytning blir engstelige og gråter når de blir forlatt, men lar seg trøste når mor kommer tilbake, og fortsetter så å leke.
  • Barn med Utrygg-engstelig tilknytning blir også engstelige og gråter når de blir forlatt, men de lar seg ikke trøste og uttrykker sinne når mor kommer tilbake.
  • Barn med Utrygg-unnvikende tilknytning fortsetter å leke når mor forlater dem, de skjuler sin engstelse og reagerer tilsynelatende ikke, og de viser ingen følelser ved gjenforening.
  • Barn med Desorganisert tilknytning har ingen strategi, de veksler mellom ulike reaksjoner og blir apatiske og forvirrede.
Her ser vi en omtrentlig fordeling av de ulike tilknytningsstilene

Her ser vi en omtrentlig fordeling av de ulike tilknytningsstilene

Et barn som opplever at omsorgspersonen støtter, motiverer og heier på dem når de utforsker verden, samtidig som han/hun alltid er der som "en trygg havn" man kan komme til for trøst, ro og kos, vil som oftest utvikle en trygg tilknytningsstil. Hvis du har hørt noen snakke om trygghetssirkelen, så er det dette de mener:

Er tilknytningsstilen uforanderlig?

Man har sett at den tidlige tilknytningen henger sammen med senere utvikling av selvfølelse, selvtillit og autonomi, óg at tilknytningsstilen fra barndommen er relativt stabil livet ut. Det skal likevel sies at man kan endre stil fra utrygg til trygg tilknytning i løpet av livet, hvis man jobber med saken og får erfare en stabil og trygg relasjon over tid.

Hos voksne aktiveres som sagt det samme biologiske systemet i romantiske relasjoner, som hos barn i relasjonen til omsorgsgiver. Mange opplever å finne samme typer kjærester igjen og igjen, og å gjenta seg selv - til tross for at man var fast bestemt på å gjøre ting annerledes. Her spiller tilknytningsstilen og ubevisste krefter inn - vi finner ofte mennesker som matcher de forventningene vi har, og de som passer med vår "blueprint" for hvordan nære relasjoner skal være. Vår tilknytningsatferd kan fremme de reaksjonene vi forventer dypest sett, selv om vi bevisst søker noe annet. En del forskning har f. eks vist at folk med avhengig og avvisende tilknytningsstil ofte finner hverandre, og det sier seg selv at den komboen kan bli slitsom for begge parter. Om man utforsker disse tingene, kan man imidlertid bli mer oppmerksom på sine egne bidrag i relasjoner - og det er først da er det mulig å bryte med mønstre man er møkk lei!

Her ser dere noen eksempler på hvordan det  kan  henge sammen

Her ser dere noen eksempler på hvordan det kan henge sammen

Hvilke perioder er avgjørende?

Det er eksisterer ikke kritiske perioder for menneskebarn, sammenlignet med andre dyr (f. eks andunger som knytter seg til det første de ser som beveger seg, uavhengig av om det er en and eller en hund eller en gammel gubbe). For mennesker er det snakk om en sensitiv periode: de første leveårene.

• 1-3 mnd gammel: klarer ikke skille så godt mellom ulike voksne, søker å fremkalle omsorgsreaksjoner hos alle (ler, smiler, gråter)

• 3-7 mnd gammel: skiller mellom voksne, vier mer oppmerksomhet mot sine omsorgspersoner

• 6-8 mnd gammel: utvikler en tett tilknytning til sine omsorgspersoner – søker trygghet hos dem, og utvikler som oftest «fremmedangst»

• 2-3 år: «fremmedangsten» begynner å avta tydelig – mer selvstendig fungering

I de første leveårene har barn stort behov for å ha svært stabile og nærværende omsorgspersoner som ikke er fraværende i lengre perioder. Det kan være greit å huske på at de ikke har noen oppfattelse av tid som kan sammenlignes med den man har som voksen. Mange mener alt dette er særlig sensitivt fram til barnet er ca 1,5 år, for da har de fleste barn utviklet sin tilknytningsstil.  

Hvordan er du?

Det kan være greit å avslutte lesningen med å spørre seg selv noen spørsmål omkring dette her, om man er en nybakt pappa eller mamma, en tenåring i sitt første forhold, eller en tjue-noe-åring i sitt femte forhold - hvorenn du er i livet, tilknytningsstilen din preger dine nære relasjoner.